Bifrost

Om "Bifrost" for messingensemble.

tekst av Stig Nordhagen

I Bifrost

De første akkordene i satsen er som et ledemotiv eller musikalsk frase for Bifrost. Disse akkordene vil dukke opp i forskjellige satser, og være en påminnelse om Bifrost. Jeg ser for meg at Bifrost, denne mektige broen mellom vår verden og Åsgard, sakte men sikkert blir mer og mer synlig. Denne åpenbaringen ender med tre akkorder som består av tre treklanger oppå hverandre, for å illudere Snorre Sturlassons ord om at Bifrost bestod av tre farger. Etter dette utbruddet roer satsen seg ned før Bifrostakkordene blir gjentatt med trompetsignaler. Deretter kommer de tre akkordene/fargene litt forskjøvet, slik at det er lettere å skille dem fra hverandre. Tilslutt forsvinner Bifrost, like plutselig som den kom.

II Åsgard

Åsgard er en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuebroen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheimen – bor jotner og troll. 

Musikken begynner med en fanfare for å vise hvor storslått Åsgard er. Deretter følger det små møter mellom musikerne som utvikler seg i mange retninger, dette for å vise at i Åsgard lever det både små og store guder. Under musikken går det hele tiden  triolbevegelser. Disse skal lede tankene mot åpningsfanfarens trioler som omkranser Åsgard. Satsen avslutter med åpningsfanfaren, som endelig får sin harmoniske fullendelse.

III Heimdall.

Heimdall er vokteren av broen Bifrost. Snorre skiver i Gylvaginning at Heimdall er stor og hellig. Han kan se mer enn hundre mil, og han kan høre gresset gro og ull som vokser på sauen. Heimdall trenger mindre søvn enn fuglen, han har tenner av gull, og hesten hans heter Gulltopp. 

I denne satsen prøver musikken å være så stille som mulig, slik at Heimdall ikke skal oppdage den. Med de stilleste lyder instrumentene kan frembringe, prøver musikerne å spille med minst mulig lyd. Likevel blir det av og til kanskje for mye, slik at de må stoppe opp for å lytte om de har blitt oppdaget.

IV Heimdalls ni mødre.

I følge mytene har Heimdall ni mødre som alle er jotunkvinner og også søsken med hverandre. I Hyndluljod ramses navnene opp: Gjalp, Greip, Eistla, Øyrgjava, Ulrun, Angøya, Imid, Atla, og Jarnsaksa.  Jotunkvinnene blir omtalt som møyer, altså ugifte, noe som lar oss forstå at det ikke finnes noen far.

Trompet-solo :Gjalp              Trombone-solo : Greip           Horn-solo : Eistla 

Euphonium-solo : Øyrgjava.  Basstrombone-solo : Ulrun  Oslo messingkvintett : Angøya

Elvebyen messingkvartett : Imid. Kommer etter sats V «Jotner»

Horn-solo : Atla . Kommer etter sats IV Gjallarhorn 

Tuba-solo : Jarnsaksa . Kommer i siste sats VII Jotnene angriper Bifrost og Åsgard.

​

V jotner 

I den  norrøne mytologien er jotnene de første vesenene som oppstår i tidenes morgen. Jotnene er gudenes motsetning og motstandere. Jotnene fremstilles ofte som store og klumpete vesener. Jotnene er tett knyttet til naturkreftene og fenomener som natt og dag, død, is, vind, ild og vann.

Satsen begynner med en uhyggelig stemning som skal beskrive følelsen av å ane at det er noen i nærheten uten at du kan se dem. Trompeter med harmon mute, skaper en spesiell stemning i hele satsen. Etter en innledning går det over i en litt haltende del med litt «rare»melodiske tema, dette for å illustrerer jotnenes keitete og klossete vesen. Mot slutten kommer flere av Heimdalls ni mødre(jotner) tilbake med små innspill.

​

Elvebyen messingkvartett : imid    

​

VI Gjallarhorn

Gjallarhorn er ifølge Snorres eddadikt Gylfaginnig, hornet til guden Heimdall.

Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde. Særlig dersom noen forsøker å komme seg over til Åsgard. Dette hornet skal også markere starten på Ragnarok, verdens undergang.

Musikken i denne satsen starter med et ekko, som en bakgrunnsstøy fra forrige gang Gjallarhorn lød. Plutselig klinger hornet og etterlater seg et ekko/klang som reiser jorden rundt. Etterhvert kommer triolsignalet som vi kjenner både fra Bifrost og Åsgardsatsen, for å vise forbindelsen til disse. Mot slutten spiller dyp messing langsomme akkorder som kulminerer satsen.

​

Horn-solo : Atla

​

VII Jotnene angriper Bifrost og Åsgard.

Jotnene er alltid på utkikk etter å angripe Bifrost og Åsgard. Satsen begynner med Bifrostakkordene, de mutere trompetene fra Jotnene og signaler/motiv fra Bifrost og Åsgard.

Scenen er satt for en kamp mellom Jotnene som vil over Bifrost og inn i Åsgard. Temaer og motiver fra de foregående satsen flettes inn i hverandre og settes opp mot hverandre.

Heimdalls mødre kommer på banen og hver og en av de forsøker på stadig nye måter å finne en vei over. 

Ut av Bifrostakkordene vokser den siste solosatsen i tuba. Det er Jarnsaksa, den siste av Heimdalls ni mødre, som maner til kamp. Det blir ny strid, og tilslutt kommer Bifrostakkorden som løfter seg stadig høyere og høyere for tilslutt å gå seirende ut av kampen.

​